Vi spoler tilbake, til midt i juli, sommervarm Oslo. Snåsakokken har vært på Huk og badet, og kjører motorsykkel hjem. Et lyskryss ved et fotgjengerfelt bytter til rødt, og han stopper. Bak ham kommer en ung kvinnelig lege, som spiser is i varmen. Med mobilen i andre hånda blir det nok for mye å konsentrere seg om, og hun kan ikke ha sett opp i det hele tatt før hun treffer Snåsakokken og sykkelen hans, og det smeller. Han kikket bak i speilet da han stoppet, 10 sekunder før det traff. Da var hun 150 meter eller så bak ham. På hele denne distansen får hun verken med seg at det er rødt lys, eller at det er noen foran henne. Det kunne gått en barnehage over det fotgjengerfeltet. Eller en gammel dame med rullator. Hun kunne vært instant drapskvinne.
Mellom gjøremål på jobb ser jeg at jeg har fått et tapt anrop fra Ullevål sykehus. Stresser ikke med det, tenker det handler om noe som har med helt andre ting å gjøre. Neste pause har jeg tapt anrop fra Snåsakokken. Han ringer aldri når jeg jobber, men sender sms. Jeg ringer tilbake umiddelbart. Han er på intensiven. Jeg utsetter mesteparten av arbeidet som gjenstår til senere, og tar buss til sykehuset. Kommer inn i et rom der han ligger, full av ledninger, og med nakkekrave, og ser ut som han skal dø hvert øyeblikk. Nå viser det seg raskt at han ikke skal det, det er bare all sjekking av alle organer og rygg og hode og armer og bein som ser ganske drøy ut sammenlagt. Han får kompliment fra sykepleierne for posen på siden, som viser at han har drukket nok vann i varmen på stranda.
Etter mye kartlegging over natta og på formiddagen, er det klart at Snåsakokken er heldig og har milten og annen innmat i behold, om enn noe ømt og forslått. Tre ribbein er brukket, og han er ganske stusselig i formen. Sliter med å snakke, å puste. Hoste, hikke, rape, le - helt uaktuelt. På Ullevål vil de beholde ham i en ukes tid. Men Snåsakokken, vår huskjære krabat, sniker seg hjem i et halvgodt øyeblikk. Og så, i Sykepleier Kaniitas Toppløse Syke- og Systue, blir han verre igjen. Og verre.
Vi får endelig bruk for en av de styggeste duppedittene vi har, som aldri aldri ville havnet på bloggen uten denne sære hendelsen: souvenir-bjella fra Singapore. En reisepresang vi har hatt mang en diskusjon om, men som alltid har reddet seg gjennom kasterundene. "Ska'kke værra pent, ska' værra praktisk" er Snåsakokkens motto (vel, et av mange).
Kort fortalt ble sommerens planlagte motorsykkelutflukter selvsagt ikke noe av, og sykestueaktiviteten her hjemme ble såpass krevende at det meste som skulle gjøres ble forsinket, og hverdagen ganske så begrenset. De fleste superheite Oslosommerdagene ble tilbragt innendørs, med Tour de France surrende på TV, Snåsakokken installert på daybeden, og en sprettball av en Kaniita surrende mellom et badstuvarmt syrom, pasienten, katter og ærend. Selv med de to siste bordviftene fra Jernia, var det ikke mulig å beholde klærne på her hjemme, så det er mulig naboene koste seg litt ekstra disse dagene. Sannsynligvis var vi de eneste som var inne uansett, naboene var vel på stranda eller på motorsykkelferie...
Pleier Kaniita måtte frem med de ekstra spenstige pillene fra USA, det var mye smerte involvert, og utrolig stusselig å se på uten å kunne gjøre noe fra eller til. Bittesmå ting som ingen tenker over til daglig, ble store. Et host eller et rap kunne ta et par-tre timer å komme seg etter. Men sakte sakte gikk det bedre, og bjella kunne pensjoneres. Vi gikk rolig ut og matet endene sammen. Et høydepunkt. Endene syntes det var like stort som oss, denne sommeren har de nok ikke blitt prioritert av strandhungrige byboere. Noen dager etter satte vi Snåsakokken i en justerbar stol i kolonihagen til gode venner - en finfin avveksling fra daybeden (selv om den er både fin og behagelig). Motorsykkelen ble sendt til midlertidig reparasjon så den er kjørbar resten av sesongen, og får heller glede seg til skikkelig reparasjon til vinteren. Så gjenstår bare at sjåføren er i form til å nyte den.
Sjåfør to, som altså er meg, har altså ikke fått kjørt langtur, men har fått desto flere svippturer. Med kattesand i sideveska suser jeg avgårde fra Storo senter, tøffing som jeg er. Sykkel til trening. Sykkel til jobb. Sykkel for å hente kontaktlinser, og for å besøke venner. Praktisk.
Men så er jeg altså en dag i dette praktiske hjørnet og kjører motorsykkel hjem fra legen. Sola er litt i varmeste laget for skinnjakka hver gang jeg står i lyskryss og venter på grønt. Jeg har hatt en grønn bølge det siste strekket på ring 2, og irriterer meg over en dust foran meg som tydeligvis ikke vet hvor han skal, og ligger i feil fil, smeller på et blinklys, og køler det til så han kommer seg over på overmodent gult lys. Ikke noe problem, jeg har allerede skjønt at jeg må vente på neste lys, har ikke dårlig tid. Stopper for rødt. Venter. Bang! Sykkelen skrenser bortover veien. Jeg hopper på et vis, litt sidelengs-opp-ned-bak-frem. Hører at jeg hyler, men mer sånn skvette-hyl enn krise-hyl. Jeg lander på huk-ish. Reiser meg. Skrur av tenningen. Snur meg idet en fyr kommer bakfra og hjelper med å rette opp sykkelen. Taxisjåfør, gitt. Skulle du sett. Han forbanner bilen som kjørte foran meg, han jeg allerede hadde avskrevet. Det er tydelig at det var så vanskelig for ham å omstille seg fra at han så for seg å komme seg med akkurat det grønne lyset, at han rett og slett bare gjennomførte planen uavhengig av at jeg sto i veien, og at lyset var blodrødt allerede. Ingen unnskyldning eller innsikt i at han selv nå nettopp gjorde seg til en mye større idiot enn han foran. Jeg tenker tilbake på hendelsen som forandret så veldig på sommeren vår under fire uker tidligere, og er i det minste takknemlig for at denne iditoten forsøkte å bremse.
To damer er sjokkerte taxikunder i baksetet, og vi slår av en prat mens sjåføren ringer etter ny bil til dem. Vi undrer oss sammen over hva som har skjedd med Oslotrafikken, med bilførere generelt, og med hensynet til andre. Og ikke minst: hva skjedde med å skulle overholde et regelverk som jo er så klart og tydelig at det ikke skulle være rakettvitenskap akkurat?
Hver gang jeg kjører bil eller motorsykkel, og noe sjeldnere som fotgjenger eller når jeg sitter på bussen, ser jeg trafikanter som kjører så farlig at det kun er fordi trafikantene rundt dem hjelper til med å avverge ulykker at det ikke går galt. De får stort sett ikke med seg situasjonene engang, ser det ut til, oppslukt som de er i alt annet enn å kjøre bil. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen en sjåfør som driver med telefon eller spiser pølse eller legger sminke. Vingling mellom filer, svingning i fart på de merkeligste måter, plutselige stanser og merkelig eller ingen bruk av blinklys - og nå altså påkjørsler og kjøring på rødt lys i samme slengen.
Er du oppmerksom når du kjører? Er vennene dine det? Familien?
Neste mulighet for lengre motorsykkeltur enn en helg blir for oss neste sommer. I mellomtiden har vi i det minste tegnet livsforsikring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar