lørdag 26. juli 2014

Hyllest til Statens Vegvesen

Den overskriften trodde du neppe du ville lese noen gang? Ikke jeg heller... Men syns de fortjener en klapp på skulderen, for nå skarru høre:


Da jeg skulle kjøre opp til motorsykkellappen på St.Hansaften hadde jeg gruet meg skikkeliginnmarisupermye til tross for at jeg visste at jeg kan kjøre, og at jeg til og med kjører ganske godt. Både kjørelærer'n og Snåsakokken var enige: de eneste som ikke visste at jeg var en habil mc-sjåfør var Statens Vegvesen. Nuvel. Da skulle det vel være en smal sak å vise dem det, eller?


Jeg startet altså for sikkerhets skyld med å nesten velte sykkelen under den tekniske gjennomgangen (der du, både praktisk og med forklaringer, skal bevise at du kan være mc-mekaniker dersom du trenger en back-up-karriere). Jeg var så nervøs som jeg kun har vært under eksamener tidligere (skulle du sett, jommen om ikke dette også egentlig var en eksamen), sånn på spy-måten. Alle triks ble tatt i bruk, pusting og jordingsteknikker og å si høyt til sensor at jeg var nervøs - men ingenting hjalp, det slapp ikke taket, og ble egentlig bare verre.

Kjøregårdsøvelsene (man svinger og bremser og trikser rundt små kjegler) gikk i dass, og da jeg skulle ut på veien kjørte jeg som en regelrett dust. Aaaaargh! Sensor var enig, og jeg strøk med glans. Fortjent. Men ufortjent, følte jeg likevel, fordi jeg ikke fikk vist hvordan jeg egentlig kjører og behandler sykkelen.


Sensor forsto at det var i nervøsiteten det lå, og anbefalte meg å sende en epost til Vegvesenet. Egentlig er det 4 ukers karenstid, og jeg så for meg det økte presset for hvert forsøk (sesongen er kort, og vips må man vente til neste år), og at det ikke akkurat ville hjulpet en nervøs kropp... Jeg pøste altså ut (nesten) alt jeg opplevde omkring situasjonen i en lang epost, med noen konkrete forslag til hva som ville kunne hjelpe. Morgenen etter fikk jeg telefon fra en hyggelig fyr som spurte om jeg kunne komme to dager etter til ny kjøreprøve. Yeah! Han tilbød meg samme sensor som sist hvis jeg ønsket meg det, for å slippe å spekulere i hvordan en ny person ville være - noe jeg takket ja til. Så sa han at han satte av litt ekstra tid, tilfelle jeg og sensor trengte å roe ned og prate litt først eller underveis. Jeg trodde ikke mine egne ører, og rakk egentlig ikke å grue så veldig før de to dagene hadde gått, og jeg igjen var på plass på Risløkka Trafikkstasjon.


Der ble jeg møtt av den samme sensoren som sist, som denne gangen var klar over hva problemet var. Jeg brukte ikke noe ekstra tid, og benyttet meg heller ikke av hennes hyggelige tilbud om å endre rekkefølge på øvelser og deler av prøven hvis jeg trodde det ville hjelpe meg. Bare det å vite at Vegvesenet kom meg i møte var kanskje nok? Uansett: denne gangen fikk jeg roet meg fint fra starten, og gjorde det supert på teknisk del og kjørte min kanskje beste runde noensinne i kjøregården.

Med den starten i magen, kjørte jeg ut i trafikken med sensor hakk i hæl, og slapp å oppleve at mitt vante jeg ble invadert av en slags dustesjåførdemon. Tilbake på trafikkstasjonen var sensor kjempeglad for å se forandringen, og kunne nesten ikke tro at samme person kunne levere to så ulike kjøreprøver. Hun hadde mye godt å si om kjøringen, og et par lure tips og triks jeg kunne ta med meg på veien. Da jeg skulle gå, begynte vi begge å gråte som de rørte og kule mc-babes vi er. Det var en stor lettelse å kunne gå inn og dra kortet i skranken, og vite at jeg neste gang jeg trekker kølapp her sannsynligvis er en søt pensjonist som kommer med legeerklæringen sin i håp om å få kjøre i enda noen år.


Juhu for lappen! SÅ mye moro jeg skal ha! Og juhu for Statens Vegvesen. Mye triveligere enn man skulle tro. Og siden solskinnshistorier om offentlige etater er såpass sjeldne, hadde jeg altså lyst til å dele det med dere selv om det seff er litt pinlig også. Go Vegvesenet, go!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar