torsdag 31. juli 2014

Banos!

Nå føler jeg meg egentlig litt teit. For gjett hvem som har prestert å gå i sikk-sakk mellom livets potensielle bokser med bananpålegget Banos, tilsynelatende med både bind for øynene og neseklype? Jepp, it had to be me! Også meg, da, som er på verdenstoppen i bananfiksering (garantert)!?!


Snåsakokken skulle ha peanøttsmør, og jeg befant meg med ett i sjokoladepålegg-avdelingen i butikken. Et helt ukjent landskap for meg, som var en av de nerdete ungene som hadde "godtefri" på eget initiativ fra jeg gikk i første klasse sånn omtrent. Og da jeg tok til fornuft igjen var det ikke sjokoladepålegg jeg tenkte på først, siden jeg aldri fikk noe forhold til det. Og, skulle du sett, i min grovbrød-med-brunost-vennekrets var det heller ingen som ymtet frempå om at Banos eksisterte. Så: da jeg så boksen med bananlogo på på Meny, fikk jeg litt kriblings i magen, men hentet meg inn igjen og resonnerte meg frem til at det jo ikke kunne være innmari godt, for da ville jo en eller annen ha tipset meg om det før. Dessuten kostet det 15,90. Suspekt.



Men det var også det at det var så billig som gjorde at jeg bestemte meg for å gi det et forsøk. For ikke å snakke om heftig insistering fra Snåsakokkens side. Han var i dyp forferdelse over at jeg hadde klart å unngå Banos, som visstnok var helt oppe på topp-tre-lista i hans barndom på 70-tallet, og snakket om det hele veien hjem fra butikken. Og så: så dro jeg frem en vaffel jeg hadde i kjøleskapet, og testet. Jommen om det ikke ga heftige bananbrød-assosiasjoner! Sånn moden banan, altså, ikke sånn grønn eller sånn kunstig som jeg egentlig liker aller best. Etter Hawaiituren i fjor har bananbrød og moden-banan-smak vokst på meg, må jeg innrømme, så slik banan-antennene mine er tunet inn nu til dags var Banos midt i blinken. Yeah!


Ikke for mye av gangen, da, da kan det hende man blir ganske kvalm. Men sammen med rømme eller gresk yoghurt på vaffelen, og noen bær hvis man vil, da begynner vi å snakke... Neste forsøk blir sammen med peanøttsmør. Med Elvisvaflene friskt i minne kan jeg ikke tenke meg at det ikke skulle funke ypperlig! Vaflene på bildet er superdupergrove greier jeg lagde her om dagen for å bruke opp et økologisk aprikossyltetøy som var på "vippen". Slang oppi halve glasset istedenfor sukker i røra. Ypperlig. Også er Banos garantert supert i bakst når man mangler frisk banan.


Selv om dette funnet av et pålegg på mange vis forførte meg, vil jeg selvsagt aldri droppe frisk banan. Foreløpig ser jeg på det som en sporadisk variasjonsmulighet, og plasserer det i kategorien "sjokoladepålegg" sånn sunnhets-/usunnhetsmessig. Flaks, da, at det er mange år siden jeg hadde helt godtefri.

søndag 27. juli 2014

Bananslappe dager på tak og i hager


Jepp! Det er når de alternative avkjølingsmetodene må tas i bruk, og ingenting egentlig funker for å kjøle ned noe som helst over tid, at drømmesommeren er på plass. Oh yeah! Hvis du ikke har venner med basseng, anbefales det å skaffe noen snarest. Eget basseng er seff også en mulighet. Eller vann med isbiter i badekaret inne på kveldstid. Reker blir nemlig dyrt i lengden hvis du skal anvende dem til mennesker også, og ikke bare drikke...


Innendørs støver det ned, og roter seg til. Vi orker ingenting, varmeslappe bananer som vi er, og lar det bli med det. Hovedfokus i heimen nå er å aldri aldri gå helt tomme for is. Årets favoritter er pinneis i pakke, særlig "Dyrehagen" (saftis og fløteis i ett, med en frekk sjokoladetrekktupp) og "Hasselnøtt" (en vinner fra Hennig Olsen som vi ikke har sett andre steder enn i en 6-pakning. Denne isen har alt!).


Takterrassen er gull både for oss og for pusene, og vi er mer ute enn inne når vi er hjemme (sjekk at jeg ikke har drept plantene eller noe! Bonuspoeng!). Ekstra stas er det med ettermiddagsbygene som kommer og går litt. Snåsakokken og jeg får muligheten til å bære klestørkestativet inn og ut, og kan kose oss med friskheten i lufta som kommer etterpå. Kattene, derimot, får den digge muligheten til å drikke vann som ikke er i drikkeskåla (alt annet vann er som kjent bedre enn vannet i den skåla), men for eksempel på undersiden av terrassestolene...






Oppå stolene er det også mye interessant, og det lukter nok spennende etter at jeg har fikset neglene. Disse junkiekattene leter opp alt av vaskebøtter med såpevann, bodylotion på hud og sminkefjerner som er igjen på fingre, så hvorfor skulle de ikke være hypp på neglelakkfjerner også, egentlig? Korken er skrudd godt igjen, men at bomullen lå på stolen i to sekunder før jeg kastet den er nok. Wheee! To timers gratis underholdning!







Men det beste av alt er alltid kos. Ingen over, ingen ved siden. Overgrepskatten Makrell er på plass både når du vil og når du syns det blir litt mye. Men eeeegentlig kan det aldri bli for mye kos, kan det vel?




Selv uten noe særlig sammenhengende ferie i år, er jeg happy med at jeg slapper godt av de dagene jeg først har fri (som om det er mulig å gjøre noe annet nå uansett. Hah!). På arbeidsdagene somrer jeg meg til både før og etter jobb med å spise frokost ute, danse i parken, gå eller kjøre motorsykkel istedenfor å ta bussen og en del andre lure småting.




Hurra for ferie! Og hurra for feriefølelse når det ikke er ferie! Og for at jeg kan spise 6 is på en dag og kjenne at det egentlig er superlurt! For jeg er ganske lur, altså. Mesteparten av tiden.

lørdag 26. juli 2014

Hyllest til Statens Vegvesen

Den overskriften trodde du neppe du ville lese noen gang? Ikke jeg heller... Men syns de fortjener en klapp på skulderen, for nå skarru høre:


Da jeg skulle kjøre opp til motorsykkellappen på St.Hansaften hadde jeg gruet meg skikkeliginnmarisupermye til tross for at jeg visste at jeg kan kjøre, og at jeg til og med kjører ganske godt. Både kjørelærer'n og Snåsakokken var enige: de eneste som ikke visste at jeg var en habil mc-sjåfør var Statens Vegvesen. Nuvel. Da skulle det vel være en smal sak å vise dem det, eller?


Jeg startet altså for sikkerhets skyld med å nesten velte sykkelen under den tekniske gjennomgangen (der du, både praktisk og med forklaringer, skal bevise at du kan være mc-mekaniker dersom du trenger en back-up-karriere). Jeg var så nervøs som jeg kun har vært under eksamener tidligere (skulle du sett, jommen om ikke dette også egentlig var en eksamen), sånn på spy-måten. Alle triks ble tatt i bruk, pusting og jordingsteknikker og å si høyt til sensor at jeg var nervøs - men ingenting hjalp, det slapp ikke taket, og ble egentlig bare verre.

Kjøregårdsøvelsene (man svinger og bremser og trikser rundt små kjegler) gikk i dass, og da jeg skulle ut på veien kjørte jeg som en regelrett dust. Aaaaargh! Sensor var enig, og jeg strøk med glans. Fortjent. Men ufortjent, følte jeg likevel, fordi jeg ikke fikk vist hvordan jeg egentlig kjører og behandler sykkelen.


Sensor forsto at det var i nervøsiteten det lå, og anbefalte meg å sende en epost til Vegvesenet. Egentlig er det 4 ukers karenstid, og jeg så for meg det økte presset for hvert forsøk (sesongen er kort, og vips må man vente til neste år), og at det ikke akkurat ville hjulpet en nervøs kropp... Jeg pøste altså ut (nesten) alt jeg opplevde omkring situasjonen i en lang epost, med noen konkrete forslag til hva som ville kunne hjelpe. Morgenen etter fikk jeg telefon fra en hyggelig fyr som spurte om jeg kunne komme to dager etter til ny kjøreprøve. Yeah! Han tilbød meg samme sensor som sist hvis jeg ønsket meg det, for å slippe å spekulere i hvordan en ny person ville være - noe jeg takket ja til. Så sa han at han satte av litt ekstra tid, tilfelle jeg og sensor trengte å roe ned og prate litt først eller underveis. Jeg trodde ikke mine egne ører, og rakk egentlig ikke å grue så veldig før de to dagene hadde gått, og jeg igjen var på plass på Risløkka Trafikkstasjon.


Der ble jeg møtt av den samme sensoren som sist, som denne gangen var klar over hva problemet var. Jeg brukte ikke noe ekstra tid, og benyttet meg heller ikke av hennes hyggelige tilbud om å endre rekkefølge på øvelser og deler av prøven hvis jeg trodde det ville hjelpe meg. Bare det å vite at Vegvesenet kom meg i møte var kanskje nok? Uansett: denne gangen fikk jeg roet meg fint fra starten, og gjorde det supert på teknisk del og kjørte min kanskje beste runde noensinne i kjøregården.

Med den starten i magen, kjørte jeg ut i trafikken med sensor hakk i hæl, og slapp å oppleve at mitt vante jeg ble invadert av en slags dustesjåførdemon. Tilbake på trafikkstasjonen var sensor kjempeglad for å se forandringen, og kunne nesten ikke tro at samme person kunne levere to så ulike kjøreprøver. Hun hadde mye godt å si om kjøringen, og et par lure tips og triks jeg kunne ta med meg på veien. Da jeg skulle gå, begynte vi begge å gråte som de rørte og kule mc-babes vi er. Det var en stor lettelse å kunne gå inn og dra kortet i skranken, og vite at jeg neste gang jeg trekker kølapp her sannsynligvis er en søt pensjonist som kommer med legeerklæringen sin i håp om å få kjøre i enda noen år.


Juhu for lappen! SÅ mye moro jeg skal ha! Og juhu for Statens Vegvesen. Mye triveligere enn man skulle tro. Og siden solskinnshistorier om offentlige etater er såpass sjeldne, hadde jeg altså lyst til å dele det med dere selv om det seff er litt pinlig også. Go Vegvesenet, go!

torsdag 24. juli 2014

Tilbake




Hvilken sommer, da, dere! Kombinasjonen travel og lite overskudd har gjort at bloggen har trukket et av de aller korteste stråene til nå denne sommeren.  Men så vidt jeg har forstått på værmelderne, er det en hel del sommer igjen, og planen er altså å bruke litt tid innimellom på å dele noe av den på bloggen fremover. Når jeg har tid og lyst.




Har litt å fortelle på motorsykkelfronten etterhvert. Her erre action, serru! Jeg har virkelig fått kontakt med at motorsykkelkjøring er en ypperlig metode for å se mye natur på kort tid. Og hvis Norge noen gang har vært et kremferieland, må det jo være denne sommeren?


Det har dessuten foregått "hemmelige" aktiviteter på det super super super-varme syrommet i det siste som jeg snart kan dele med dere. Oh yeah! Det har flommet over av farger, ideer og en og annen spontan latterkule. Og kun to "arbeidsskader" på dette prosjektet. Ganske teit å klype seg selv kjempehardt i fingeren med nebbtang, egentlig, kun for å sy gjennom den en time senere? Vel vel.




Makrell vil alltid være med, men til slutt ble kattene forvist denne gangen. For mange sarte materialer som var lite kompatible med klør... Til uka får du se noe skikkelig moro! Og i mellomtiden er det bare å kjøle seg ned jevnlig i en sjø eller spreder nær deg!