Idag ble jeg nemlig sittende i takknemlighetsmodus en lang stund, og tenke myke og glade kjærestetanker. I badstuen av alle steder.
Jeg hadde vært på formiddagstrening et stykke hjemmefra, og et sabla regnvær kom akkurat idet jeg var på vei hjem derfra. Allerede treningssvett og kald-klam (mmm, delikat ord forresten!) ble jeg regngjennomvåt og enda litt kaldere mens jeg gikk. Endelig kommer jeg meg hjem. Der hører jeg den liflige lyden av støvsuger. Jeg registrerer det, men er aller mest opphengt i å komme meg i en varm dusj fort. Før jeg rekker å skrelle av meg de våte klærne, sier Snåsakokken at han har gjort badstuen varm til meg. Da han så når regnet ville komme, tenkte han at jeg ville bli glad for det.
Så der sitter jeg da, i badstuen og nyter varmen som kryper tilbake i kroppen, med både kaffe og vann ved siden av meg og Radioresepsjonen ved siden av ventilasjonsluka. Radioen er skrudd høyt nok på til å overdøve støvsugeren, men jeg hører den i bakgrunnen, og kjenner meg tvers igjennom griseheldig. Ikke bare for denne ene morgenen, men for at vi sammen har funnet frem til, på ganske sømløst og ikke-planlagt vis, at det å gjøre grep for å gjøre hverdagen lettere for hverandre alltid føles bra.
En helt vanlig dag, selv om begge kanskje er groggy og slitne, kan kjennes som en fest fordi Snåsakokken plutselig får lyst til å lage hjemmelaget burger på crappy vis. Med hjemmelaget sylteagurk og med ekkel, men nødvendig, partydressing som gikk ut på dato i januar. Vår førsteprioritet denne uken blir å kjøpe en flaske fra 2013. Etter det er det bestemt at vi sammen må vie en hel dag til å handle iskrem-kule-dings. Sånn som vi ifjor brukte en hel dag på å kjøpe en nøkkelring til ekstranøkkelen. Ting går i et bedagelig tempo, og for meg som egentlig har vært litt av en DuracellKaniita i perioder, er det godt å bli dratt i en roligere retning.
Her om dagen, da jeg ryddet frem sommerjakker, fant jeg en hel lomme full av skatter. Det var ting som jeg plutselig følte at var en total gavepakke. Jeg mener: hallo! Banan-twist (ja, jeg var en av dem som skrev brev for å få den tilbake i posen), masse penger, og leppestæsj som jeg hadde lett etter lenge! Mer perfekt lomme-gevinst for meg finnes nok egentlig ikke...
Det er nok tidenes teiteste cheesy metafor, dette, men det er nå engang slik det er. Jeg tror aldri jeg kommer til å slippe opp for små opplevelser der det føles som jeg har funnet verdens største og kuleste skatt. Selv om det egentlig var den som fant meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar