Antikke asiatiske ablegøyer

*OBS: uanstendig innhold, ikke les videre hvis du sliter med nakenhet og erotikk. Snakk eventuelt med din terapeut først*

For en tid tilbake kjøpte jeg noen virkelig snasne gamle japanske figurer, og en liten skål med lokk. Selvfølgelig var det gjennom Finn.no, vår alles shoppingvenn.

Vet ikke akkurat hvor gamle de er, men at sensur av erotikk og pornografi har vært et tema lenge, er ingen bombe. Siden den gemene hop nå engang er hypp på sin porr, fant de snedige løsninger syns nå jeg. På overflaten er den lille skålen tekkelig og romantisk. Kurtisen foregår til og med i skogen - sikkert på en speiderleir ellerno. Men kikker du oppi...

Oh. you dirty Japanese! Visste vi ikke at det var dette dere holdt på med innimellom all te og sushi?

En velkommen liten visuell godbit på stuebordet der, altså. Akkurat små nok til at det ikke blir et ubrukelig "fullt-av-nips-bord". Less is more.

Når vi blir pensjonister kan vi ha Viagra i skålen. Yeah! Inntil videre tror jeg godteri i de små størrelseskategoriene passer perfekt.

The Snåsakokk Appreciation Day

Bare fordi jeg ikke er en av dem som stadig oppdaterer Facebook med over-the-top verdens-beste-kjæreste-oppdateringer, vil det ikke si at jeg ikke kunne ha gjort det. Ofte. Jeg har bare ikke lyst, både fordi det føles for privat, og fordi jeg ikke vil gni det inn i trynene på andre. Men idag ombestemte jeg meg. Én dag i året kan jeg gjøre et unntak. Her på bloggen i det minste.

Idag ble jeg nemlig sittende i takknemlighetsmodus en lang stund, og tenke myke og glade kjærestetanker. I badstuen av alle steder.

Jeg hadde vært på formiddagstrening et stykke hjemmefra, og et sabla regnvær kom akkurat idet jeg var på vei hjem derfra. Allerede treningssvett og kald-klam (mmm, delikat ord forresten!) ble jeg regngjennomvåt og enda litt kaldere mens jeg gikk. Endelig kommer jeg meg hjem. Der hører jeg den liflige lyden av støvsuger. Jeg registrerer det, men er aller mest opphengt i å komme meg i en varm dusj fort. Før jeg rekker å skrelle av meg de våte klærne, sier Snåsakokken at han har gjort badstuen varm til meg. Da han så når regnet ville komme, tenkte han at jeg ville bli glad for det.

Så der sitter jeg da, i badstuen og nyter varmen som kryper tilbake i kroppen, med både kaffe og vann ved siden av meg og Radioresepsjonen ved siden av ventilasjonsluka. Radioen er skrudd høyt nok på til å overdøve støvsugeren, men jeg hører den i bakgrunnen, og kjenner meg tvers igjennom griseheldig. Ikke bare for denne ene morgenen, men for at vi sammen har funnet frem til, på ganske sømløst og ikke-planlagt vis, at det å gjøre grep for å gjøre hverdagen lettere for hverandre alltid føles bra.

En helt vanlig dag, selv om begge kanskje er groggy og slitne, kan kjennes som en fest fordi Snåsakokken plutselig får lyst til å lage hjemmelaget burger på crappy vis. Med hjemmelaget sylteagurk og med ekkel, men nødvendig, partydressing som gikk ut på dato i januar. Vår førsteprioritet denne uken blir å kjøpe en flaske fra 2013. Etter det er det bestemt at vi sammen må vie en hel dag til å handle iskrem-kule-dings. Sånn som vi ifjor brukte en hel dag på å kjøpe en nøkkelring til ekstranøkkelen. Ting går i et bedagelig tempo, og for meg som egentlig har vært litt av en DuracellKaniita i perioder, er det godt å bli dratt i en roligere retning.

Her om dagen, da jeg ryddet frem sommerjakker, fant jeg en hel lomme full av skatter. Det var ting som jeg plutselig følte at var en total gavepakke. Jeg mener: hallo! Banan-twist (ja, jeg var en av dem som skrev brev for å få den tilbake i posen), masse penger, og leppestæsj som jeg hadde lett etter lenge! Mer perfekt lomme-gevinst for meg finnes nok egentlig ikke...

Det er nok tidenes teiteste cheesy metafor, dette, men det er nå engang slik det er. Jeg tror aldri jeg kommer til å slippe opp for små opplevelser der det føles som jeg har funnet verdens største og kuleste skatt. Selv om det egentlig var den som fant meg.

Gråværsgerbera

  

Den hotteste regnværsdagsterapien jeg vet om er farger. Så da trykket i hodet og trykket i skyene nådde nye høyder og himmelen åpnet seg her om dagen, tok jeg på meg regnfrakk og gummistøvler og tuslet bort på blomsterbutikken. Min sedvanlige flaks, da, at de hadde tilbud på fargerike gerbera! 50 per bukett er så kupp at man jo må kjøpe to når nøden er som størst.

Både puser og mennesker føler seg litt bedre med noen fargeklatter på bordet. Grått ute, regnbue inne. Og siden det er skeive dager i Oslo denne uka, passer det ekstra godt syns jeg.

Bestemte meg for å teste ut en liten vasekonstellasjon denne gangen istedenfor å stæsje alle oppi én stor en. Syns det fungerer bra til en blomst som er så morsom i utgangspunktet. Pluss at jeg da hadde nok til en liten vase til kjøkkenet, slik at fargeklattene ble fordelt litt i heimen.

Nå skal det sies at jeg ikke egentlig misliker regnvær. Ja, det er grått, og jeg får lyst til å spiffe opp. Men jeg får også sjansen til å gå med mine råtøffe gummistøvler og min enda råtøffere regnfrakk. Også kan jeg stulle hjemme, eller bare krype under et teppe, med verdens beste samvittighet. Faktisk var både jeg og Snåsakokken litt skuffa for at uværet "Geir" lot oss være helt i fred her på Bjølsen. Vi hadde plugget ut det elektriske, lagt frem kameraet, og gledet oss til litt lett tordenunderholdning. Men hva skjedde? Absolutt ingenting, det regnet nesten ikke engang. Skuffaaaa!

 

Maken til fotogene blomster, tror de trives i rampelyset. Det er vel bare ranunkler, og kanskje peoner, som slår dem sånn linselusmessig?

Det heiteste gerberatrikset er å sette dem i iiiiskaldt vann med en gang, sånn at de får en liten spjoing av et kuldesjokk og holder seg rette og fine i stilken. Hvis ikke har de en lei tendens til å duppe med hodet, og til slutt ha en ganske så dårlig holdning. Hvis det skjer, kan situasjonen reddes med litt ståltråd/blomstertråd. Stikk enden i undersiden av blomsten, og vikle den i en spiral nedover stilken. Blomsterverdenens krykke! Funker hver gang. Men enn så lenge er de selvhjulpne og rake.

Dette ble også Fentiman's Ginger Ale-flaskens første vaseoppdrag. Foreløpig ståkarakter syns jeg.

Nyt regnværet mens vi har det! Plutselig dukker sola opp igjen! Norsk sommer er bare best, uansett hva klagerne sier.

Istid

Sommer er istid! Uansett vær, syns nå jeg, og er i full gang med å teste ut iskremmaskinen vi kjøpte for en stund siden. Det er så stas!

Det er sikkert flere enn meg som husker magien med hjemmelaget is fra oppveksten. Et vinterfenomen stort sett, på hytta, der eggedosis-og-krem-røra (oftest med masse sjokoladebiter, yummy!) ble begravet i en snøfonn i en kjele med salt rundt, markert med en skistav. Så ventet vi spent, alle barna. Og de voksne. Vi åpnet lokket, og var alltid litt overrasket over hvor mye det hadde hevet, og hvor fluffy isen var. Magisk. Hvis vi fikk dele en brus til var lykken komplett (målt i glassene med linjal, må vite!).

Iskremmaskinen føles også magisk, om enn ikke fullt så i pakt med naturen. Kjølskapsavkjølt røre går oppi fryseravkjølt iskremmaskin. Jeg trykker på "på". Rotorbladet går rundt og rundt. Via et softisaktig stadie blir isen stadig fastere, til rotorbladene til slutt sliter, og isen er ferdig. Perfekt konsistens. Og tid for prøvesmaking (kvalitetskontroll er viktig). Prøvekaniita til verket.

Første fløteisvariant ble kanel og stjerneanis. Mmmmm! Bakgrunnen for det er at jeg de siste årene på Øya-festivalen har fått helt kick på en kanel-is fra Isrosa. Økologisk bliss. Begynte å kjøpe den på Bondens Marked, den smaker så deilig til hermetiske plommer (også fra Bondens Marked), og til alt som har med rabarbra å gjøre...

Istedenfor å basere meg på eggedosis og vispet krem, prøvde jeg meg på en variant som varmebehandles, omtrent som om man skulle laget vaniljesaus (men med mye mindre egg). Etter litt research på nett fant jeg frem til et blandingsforhold jeg ville prøve meg på:

4,5 dl fløte

3 dl melk

3 eggeplommer

150 g sukker

en minidæsj salt

3 kanelstenger

2 ts kanel

5 stjerneanis

 

Fløte og melk varmes nesten til kokepunktet, og røres forsiktig inn i egg/sukker/salt (som er vispet til en slags litt tykk eggedosis på forhånd). Krydderet tilsettes, og blandingen varmes sakte opp under omrøring til den tykner (men ikke koker). Så får den avkjøle seg i romtemperatur, fremdeles med krydderet i. Blandingen siles før den avkjøles videre i kjøleskapet, minst 12 timer. Så er det bare å kjøre den i maskinen!

Neste variant ble en superenkel mangosorbet, rett og slett fordi jeg hadde dratt på meg en eske mango der alle begynte å bli i overkant modne samtidig...

I kjøleskapet hadde jeg også en flaske musserende vin (muscatel) som jeg uansett ikke får drukket opp. Jeg laget altså puré av fire pakistanske mango og avkjølte den i kjøleskap i 12 timer. Rett før jeg skulle lage isen, vispet jeg inn nok av vinen til at røra føltes passe i konsistensen og smakte bra, og hadde et lett ekstravagant skumlag på toppen. Svisj i maskinen, og vips: en supergod og enkel sorbet, uten tilsatt sukker eller styr! Yeah!

Så god var faktisk sorbeten at jeg tenkte at det må være en av de beste mangosorbetene jeg har smakt. Og mulighetene for å "utvide" oppskriften med andre smaker, er nærmest uendelige. Ooooh, man behøver ikke være synsk for å se at denne sommeren blir bra.

Iskremmaskin er ikke alt, det er viktig å huske på at barndommens magier tilgjengelig også i pinneis-form. Jeg fikk en idé her om dagen, da jeg skulle lage en "pinneis som barn vil like", nettopp til noen barn. Enklere blir det ikke: en pakke bringebærgelé lages etter anvisningen på pakken, og kjøles ned nok til at den ikke er glovarm men likevel ikke er i gang med å "geléfisere" seg. Helles oppi kaninformene, og avkjøles videre. Når de er ganske kjølige, settes de i frysen. Den ferdige isen har en utrolig moro konsistens. Det er liksom gelé, men ikke gelé. Is, men ikke is. Barneselskap on a stick!

Vi glemte å ta med ispinnene til barna når det først var dags, så jeg må dessverre spise dem opp selv. What a shame...

Mon tro hvor de har vært?

Woho! Gamle kofferter = nye oppbevaringsesker! På byttekvelden her om dagen snauset jeg til meg disse godbitene. Jeg tror de må ha vært både her og der, for de er ganske slitt. Alternativet er at de bare har reist til Drøbak, men har vært eid av en sloppy fyr som ikke tok vare på tingene sine. Siden det første alternativet høres morsommere ut, velger jeg å tro at det er det som er tilfelle.

Litt slepphendt har nok eieren vært i alle tilfelle, brukte kofferten som underlag for varme drikker og greier... Initialene er opp-ned på bildet, men E.M.T. var det altså som eide den minste kofferten. Ebenezer Moët Turwinckel?

Da er det bare å begynne å putte stæsj oppi! Hurra for ekstra lagringsplass på syrommet - der det aldri blir helt nok.

Tenk koffert! Og ikke minst: tenk gjenbruk! Og hvis vennene dine tenker det samme, er dere godt på vei.