onsdag 21. november 2012

Som man reder ligger man

Mens stadig flere blader har falt fra trærne og mørket sluker gradvis mer av både morgener og ettermiddager, har både Snåsakokken og jeg nærmest vært i dvale de siste ukene. Magesjau etter stafettprinsippet, for mye jobb og for lite hvile - og vips, er det ganske attraktivt å melde seg ut fra verden, lage seg et lite rede, høre på lydbok og vente på bedre dager...






Med pusene som avslapningsforbilder, har jeg jobbet med å lytte til kroppen og ikke gjøre mer enn jeg orker. I konkurranse med lydbok, lukkede øyne og en og annen kort tur i parken, har bloggen ikke nådd opp i det siste. Sammen med en hel del andre ting jeg egentlig syns er morsomme og inspirerende.




Idag, derimot, begynte ting å få litt farge igjen. Jeg kvinnet meg opp, tok på meg hatt og rød leppestift, og satte meg på Bristol. Et gravlakssmørbrød og en kopp kakao med krem, noen nikk og smil fra pensjonistene og pianisten, og så følte jeg meg som en del av verden.




Inspirasjonen pipler tilbake, selv om det går i rykk og napp. Ideer er det stort sett nok av, men gjennomføringsevnen er noe annet... Det er flere ting som skjer her i leiligheten jeg har lyst til å dele med dere fremover, og det kommer i det tempoet som passer. Sikkert i rolig pensjonisttempo. Kjente meg ganske hjemme sammen med dem idag. Tror de hadde følt seg hjemme hjemme hos meg også. Et gjøkurmiljø har den effekten.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar