Flaggbert flyr igjen

Herved introduserer jeg min nye flagrende venn, fresh from Latvia:

"Hæ?" tenker du kanskje nå. Det tenkte jeg også da jeg først så ham i butikken. Men så leste jeg bak på pakken, og da kom sannheten for en dag. Flaggbert er nemlig en ekte og barka møllbekjemper! Yeah! For en fanatisk og erklært møllmotstander er han drømmebeboeren i ethvert klesskap!

Som alle andre sedertreprodukter må han kløs på ryggen med sandpapir omtrent hver sjette måned. Da frigjøres den liflige eimen av sedertre, og møllen flykter hodestups over til nabo'n.

 

Jada, jeg hadde en del sedertre fra før. Sikkert mer enn nok, ville nok flere påstått. Men ingen av bitene hadde Flaggberts personlighet. Jeg ble forført, altså. Det var nok bryllupsvibbene i lufta som gjorde meg ekstra mottakelig...

Dø, møll, dø! Flaggbert + Kaniita = sant.

To pensjonist or not to pensjonist?

Det har vært litt labert her på bloggen i det siste. Blame it on love, sier nå jeg. Folk driver nemlig og gifter seg over en lav sko, både i innland og utland. Som forlover har jeg til og med arrangert utdrikningslag siden sist, og i et roteflyttehus som dette tok forberedelsene litt ekstra tid... Moro ble det lell! Og et aldri så lite interiørfokus oppi det hele. Selv i løpet av en bryllupshelg i Riga, var det inntrykk å plukke opp. Den som venter får se!

Men først er det dags med en liten oppdatering. Det viser seg nemlig at pensjonistfaktoren i leiligheten øker drastisk...

Både Snåsakokken og jeg er oppvokst i møblerte hjem. Forkjærligheten for "skikkelige" møbler som oser litt av fordums kvalitet og prakt, er derfor tilstede hos oss begge. Toppen Bech ligger nok fremdeles et lite hestehode foran oss i løypa, men bare et lite.

Å få til en balanse, der deler av møbler og stæsj er litt pensjonist, og deler er mer moderne og til og med lekne og rare, er målet. Det faller seg i og for seg naturlig, idet ting vi trenger og liker kastes sammen i et lite planlagt sammensurium som til slutt ser planlagt og koselig ut.

Nå i det siste har jeg imidlertid innimellom vurdert å male et par møbler for at det ikke skal bli helt "tante Augustas bed & breakfast" her.

Skjenken i stua, for eksempel, hadde kanskje gjort seg i en spiffy farge? Eller kanskje i dempet sort eller sort pepper fra Jotun?

Det pensjonistinnslaget som ikke skal dempes, men tvert i mot løftes opp og frem, handler om hva vi "møblerte" ser på som et skikkelig dekket bord. Her hos oss stryker vi damaskduk og tøyservietter, og pusser sølv før festen. Det kjennes bra.

Jeg dekket vårt nye spisebord skikkelig for første gang under utdrikningslaget her forrige helg (eget innlegg om borddekkingen kommer så snart jeg får bilder fra de festgade kvinnene). Brudens kommentar: "Har dere robba en dævv fyr, eller?" Det kunne vi ikke akkurat nekte på, for det er arv alt som glitrer. Iallfall nesten.

Oslo-happy

En av de aller beste tingene ved Oslo er at det stadig skjer ting, store og små, som gjør at jeg føler meg litt som turist i egen by. En uoppdaget statue i elva, et lite veggmaleri, ja til og med hele gater og små bydelssnutter som jeg aldri har lagt merke til tidligere... Sånn kan alle byer være, tenker jeg, men subjektiv som jeg er velger jeg å la det gå i Oslos favør, helt uten forbehold.

 Innimellom er det ikke den "vanlige" trikken som kommer...

...men den supersøte gammel-trikken! Må si de hadde øye for detaljer på den tiden. Se bare på de smale vinduene oppunder taket. Smelt!

 Alle sitter og smiler og er glade for overraskelsen når denne trikken kommer. Også blir folk et hakk hyggeligere og høfligere mot hverandre - iallfall ser det slik ut for meg. Til og med konduktøren er spesialplukket, og sier "ta plass!" mens hun gjør en flott stig-på-gest. Kanskje manerer fra en svunnen tid henger litt igjen i vegger og seter her? Hem hem.

Deler av turen kan man stå utendørs og få litt vind i håret hvis man vil. Woooosh!

Det skal ikke mer til: dette blir nok en finfin dag!

Ønsker deg en super start på helgen! Freddaaaaah!

Epler til besvær - epler til begjær

Jadda. Har allerede vært inne på min leie tendens til å miste ting i bakken og klumse på andre vis. Min trofaste MacBook (vel, det er vel kanskje å ta litt hardt i, vi har hatt samlivsproblemer over tid for å være helt ærlig) avgikk stille ved døden her om dagen. Det viste seg at gjentatte harde møter med asfalten ikke falt i smak. Nuvel.

Jeg utsatte den unngåelige turen til Eplehuset og haltet videre med epleskrotten såpass lenge at jeg til slutt var bekymret for hvorvidt jeg skulle ha noe hår igjen på hodet. Så. U. Horvelig. Tregt. Kan. Det. Gå. At. En. Hver. Ville. Gått. På. Veggen. Ikke rart det skortet på innleggshyppigheten her på bloggen... Aaaargh!

Men denne uken tok jeg til fornuft...

Oooh! Hva skjuler seg i posen, mon tro? Kan det være en:

 Å, neida.  Det er en *mac-oppstartslyd* sånn:

It shall be my squishy! Foreløpig har jeg kalt den Kaniitas Kompis, siden det er det jeg tenkte den skulle være. Håper på et selvoppfyllende profeti der, og knirkefrie dager der vi aldri krangler med hverandre...

Eplefolka har forstått at det enkle ofte er det beste:

Og vips: dette innlegget er skrevet på deilig ferskt tastatur, med kult lys opp bak tastene og greier! Nesten en rånemaskin, dette... Fornøyd så langt! Har feiret ved å gi de stakkars overlevende på terrassen noen nye kompiser.

De vegghengte kurvene var på salg på Indiska, og passer perfekt til terrassemøblene som enda ikke har blitt vist her i all sin prakt. Oooh, her blir det litt å catche opp med etter sommer'n!

Denne siste planten, som jeg ikke vet hva heter engang, viste seg å minne om denne:

Selv med fint vær, og passe med vann, og mykt tilsnakk, og lett kos, driver den og visner på meg. Har du hørt på maken?

Serenity now

Jeg har alltid elsket Buddha-figurer, særlig de som har vært fine i tillegg til å være Buddha-figurer. Ifølge flere av mine venner som har vært mye i Asia, skal det visst være spesielt heldig å få en Buddha-figur i gave. Så jeg har i årevis gått og ventet og ventet. Forgjeves. Det er tydelig at mine venner uttrykker sin kjærlighet og sitt ønske om at jeg skal ha hell og lykke på andre (og ikke mindre verdifulle) vis.

Tiden var altså moden for å finne meg i at en Buddha i mitt hus kanskje ikke ville gjøre meg heldig eller lykkelig, men iallfall glad for å ha noe fint å se på. God nok grunn for meg!

Nå har det seg faktisk slik at jeg blir rolig og glad av Hr. Buddha, og ofte tar meg tid til å se lenge - i ulike typer lys og på forskjellige tider på døgnet. Selv når kattene prøver å velte ham mens de jakter en flue, sitter han der og ser stille fornøyd ut.

Dessuten er han genial som liten oppbevaringshjelper! Idag: Jelly Belly. Imorgen: Snåsakokkens briller. I går: et par øredobber...

Han glemte nesten å si det, men han er fra Indiska. Ingen bombe der, altså...

Rädda växten, död eller levande!

Det er ikke lett å finne ro i sin planteidentitet for en forhenværende Blomdödar som plutselig oppdaget grønne gartnerfingre for få år siden. Denne sommeren har virkelig vært en prøvelse, både for planter, spirer og gartnerspirer. Jeg skal ikke være en av dem som klager på at det har vært en fuktig sommer. Varmen fra Hellas fylte på litt, så uansett vær her hjemme har begeret vært halvfullt i mine øyne.

Plantene, derimot, skulle nok ønske det var halvtomt eller enda tommere. Men dette ble altså sommeren vi begynte med daglig plantelensing på terrassen. I avdelingen for ny-ord mener de at det er et av de bedre i år. Men plantene er uenige, stakkars, der de råtner på rot. Ikke kan de svømme heller.

Noen av plantene overlever heldigvis, så lensingen er ikke helt fåfengt. Faktisk vil jeg anså at dødeligheten ikke er noe særlig høyere enn 45% til nå. Det kunne alltids vært verre...

For de spesielt interesserte kan jeg si at både eføy, mynte og jasmin ser ut til å tåle regnet ganske bra, og nesten vipper over til å like det. Jasminen drikker som en fyllik, faktisk, og er dermed et hot tips hvis værvarselet for neste sommer blir fuktig.

...de andre urtene, derimot, ville helst ha vært med til Mykonos, og hvisker til meg fra graven at jeg må kjøpe meg større koffert.

På parsellen er det også delt suksess denne sommeren, og med omtrent samme happy-/død-ratio som på terrassen.

Potetene, sukkerertene og squashen virker rimelig fornøyde, mens spinaten og gulrøttene sliter og synger på siste vers. Rødbetene klarer ikke helt å bestemme seg, de ambivalente jævlene...

Tror ertene ble ekstra fornøyde da jeg snekret opp en liten støtteanordning, og med hjelp av Snåsakokken bandt plantene løst og fint opp med rød improhyssing. Ingen skal si at vi ikke gjør vårt ytterste for bedre komfort, forholdene til tross!

  ...og, ja: de små spireparodiene som skimtes der det ikke er store vekster er de misfornøyde/dødsdømte grønnsakene. RIP.

Oppsummering: en såpass splittet grønn personlighet kvalifiserer på denne bloggen, som jo har banan som ypperste måleenhet og referansepunkt, til diagnosen banansplitt. Omtrentlig 40% døde mot 60% levende planter, altså.

Følg med i neste episode...