mandag 9. juli 2012

Onkel Kaniitas Hjem for Tildligere Husløse Single Malts

Da jeg var liten, var jeg alltid fascinert av min onkel George's barskap. Med lys inni, og glass, og isbiter. Og en klaff som foldet seg ut og ble en slags drink-miks-stasjon. Jeg er i og for seg fascinert enda.

Lite visste jeg at Snåsakokken hadde en tilsvarende historie (før han fortalte det, da, selvfølgelig). Hans far hadde et lys-inni-og-for-fancy-for-seg-selv-barskap, der historien til og med forteller at det var innlagt selters... Magi for en liten gutt, altså. Og fremdeles moro for de voksne. Nevnte skap flyttet nemlig inn til oss igår.




Og vips, fikk whiskysamlingen flytte ut av eskene, og vi bor offisielt i et hjem og ikke kun i en leilighet!






Vi var så godt i gang, og hang like godt opp plingeldingelgardinen jeg hadde på kjøkkenet i gamleleiligheten. Fin?




Vi tenker oss at denne lille kroken skal huse alle de rare lampene våre. De rare lampers bar, yeah! Den lille ekstra festlige spiffen der, altså...




Syns dette barskapet tilførte noen flotte voksenpoeng her i leiligheten... Nå er vi etablerte på "ånnkli", liksom. Og kan invitere på en forfriskning etter maten - med stil.


Men nå, nå er det ferie, og alle whiskytørste gjester må vente pent på tur, trippende som små barskapbeundrende barn, til Kaniita er tilbake fra en velfortjent uke på Mykonos... Noen må jo tross alt ta ansvar for å redde den greske økonomien?

God ferie til deg!


fredag 6. juli 2012

Kaniinja-hjørnet er oppe og hopper

Min snaskesøte venninne Trine lager mye fint. Og morsomt! Og lett makabert - alt ettersom hvem som tolker. I serien psykosedyr, møter vi de rare små kaniinjaene som stadig utøver fløffi vailens både her og der. Trine tar'n helt ut med (psy)kosedyr, bilder, t-skjorter, buttons... alt en kaniinja-elsker behøver. Yeah!

Siden Kaniita muligens er en fjern slektning av kaniinjaene, er det vel på sin plass med et aldri så lite familiegalleri?




Hjortehodene som henger innimellom kjøpte jeg for en tid tilbake for å matche nettopp disse bildene... Gevirer og skog er tross alt med i flere av dem. Det var fort hjort å plukke opp noen hoder på Åhlens. Og å henge dem opp. Selvhjort er tross alt velhjort, i det minste her i huset.






Lyspærene henger her nå under tvil. Det er på grensen til at Snåsakokken har lagt ned veto, så de er nok her på lånt tid. Men noe lys skal jeg jo ha ved sminkebordet, så inntil videre henger de sånn nogenlunde trygt - i det minste til en erstatning er i hus.




Jeg liker utendørspærer inne, jeg. Men det er kanskje bare meg?

torsdag 5. juli 2012

Og vinneren er?

Mange - overraskende mange, faktisk - lurer på hvordan det gikk med Drømmebad-konkurransen. Vant jeg tur til Italia mon tro?

Beklager å skuffe dere (slapp av, dere er sikkert ikke så veldig mye mer skuffa enn meg), men jeg vant altså ikke. Gratulerer til de heldige vinnerne som dere kan se mer om her! Hurra for dere! Og god tur!

Alle kan ikke reise til Italia, og alle kan ikke få sitt drømmebad realisert. Jeg har fremdeles følelsen av seier, en sånn lett Superwoman-i-kantene-opplevelse, når jeg står i dusjen, pusser tenner, ligger i badekaret eller sitter i badstuen. Da skuer jeg utover, og er litt imponert over at jeg fikk det til helt selv. Med skader og døgning og det hele.


Så hvorfor skulle jeg ikke ha en premie, egentlig? Etter å ha lest resultatet i Drømmebad-konkurransen, brøt jeg sporenstreks min lange shoppingkarantene og kjøpte meg trøstepremie! Eller, siden jeg strengt tatt ikke trenger trøst (så lei meg ble jeg nemlig ikke), kan det jo heller kalles førstepremie i min egenarrangerte konkurranse "Who's Handy?". Yeah!







Og den beste premien av alt: at mitt drømmebad befinner seg hjemme hos meg. Hver dag. Elsker det!


(Dere som kjenner meg kan slappe av og puste ut; shoppingkarantenen ble iverksatt igjen det øyeblikket bestillingen var levert. Det er interiør og ikke klær jeg egentlig trenger fremover. Nemlig.)



onsdag 4. juli 2012

Prismeparty!

Lysekroner er snaskete namnam! Jeg kunne selvfølgelig ha lagt meg ned og grått over at det er lavt under taket her. Drømme-kronen får nok aldri plass, dessverre... Men jeg gjør som jeg pleier: finner en vei rundt.

Etter å ha montert den lysekronen noen kanskje husker fra skapet, fikk jeg blod på tann, og gikk til innkjøp av et prismevidunder jeg har siklet på i et halvt års tid.




Den er fra en butikk rett nedi gata, så dette er kortreiste supermiljøvennlige greier. En slags plafond-lysekrone (de har sikkert et eget og mer fancy navn allerede, men ikke vet jeg hva det er) altså, som kombinerer det beste fra to verdener! Den praktiske taknærheten til de ofte så stygge plafondlampene, og den deilige skinne-blinke-dinglende kvaliteten til lysekronene. Ooooooh!

Stor beklagelse til de foto-rigide, forresten. Man skal visstnok egentlig ikke fotografere lamper med lyset på, men hvis jeg hadde skrudd av her hadde det blitt kliss mørkt som om natten.


Dessuten syns en av mine favorittkvaliteter ved lampen best når lyset er på: det er speil øverst, så pærene reflekteres! Hurra for dobbelt så mye lys!




...selv med dobbelt så mye lys, er det fremdeles bittelitt mørkt i gangen vår. Drømmen hadde vært dagslys. Bare litt dagslys. Men hvor det skulle komme fra er neimen ikke godt å si. Den som venter og ser får (kanskje) se om jeg får satt en litt halvcrazy plan ut i live om et år eller to (donasjoner mottas med takk).


Seeee! Det er lett å bli blendet av bling...


Ingen vits i å stoppe når grooven er funnet. Mon tro om ikke jeg klarte å snike inn en aldri så liten krone til?


Mission accomplished!


Ting som henger litt vel langt ned kan selvfølgelig henges der man ikke går uansett. Så slipper vi klumsekopper (som også har klumser i familien) å slå oss i panna eller bakhodet rett som det er.


Like innenfor døra på syrommet fant jeg en slags lysekronesnikplass i et hjørne...Ok, så lette jeg godt også, da, det skal sies. Jeg kunne nok ha blitt ferska i å drasse lysekronen rundt i alle rom sammen med en krakk, med granskende blikk og skjev munn. Heldigvis var jeg alene hjemme.






Alle vinkler gir bittelitt forskjellig inntrykk, og med ulike typer lys i tillegg oppfører jeg meg som et annet rådyr... Ooooooh...






Jeg har i det minste forståelse for at ikke alle er enige med meg, eller blir like lett blendet av bling. De som er totalt uinteresserte anbefales å slutte å lese nå for å unngå total overload.




Ikke det, nei? Du er vel litt interessert likevel, da.







søndag 1. juli 2012

Interiørpause: en vellykket fisketur

Følelsen av "gratis" tid som oppstår idet en lenge planlagt event avlyses er litt rar syns jeg. Aller mest behagelig, og nesten ferieaktig. Tiden er liksom spadd ut av timeplanen, omverdenen har avskrevet deg som opptatt, det blir som å trykke på en pauseknapp...

Da familiens fiske-telt-tur denne helgen viste seg å ikke bli noe av var det ikke akkurat stemning for fiksing i leiligheten, jobbrelatert småplukk, nettavis eller støvsuging. Det hadde vi jo ikke fått gjort på fisketur likevel. Hallo!


Sisterooni og jeg endte til slutt opp med en rimelig godt balansert fisketurekvivalent om jeg skal si det selv (og det skal jeg jo). Den besto av: festival-fredag i Kollen, brunch med far og hans lite teltturvennlige rygg på lørdag formiddag, fulgt av halvårets slappeste søsterlørdag! Yeah!



Downton Abbey-maraton er ikke for sarte sjeler, det krever sin utholdende kvinne å ligge flatt i en sofa i alle timene det tar å pløye gjennom episode etter episode. Samtidig skal man spise uante mengder snask, og drive aktiv spa-virksomhet. Phui! En virkelig hard lørdag der. Så har vi til gjengjeld Østlandets mykeste føtter idag. Og happy ansiktshud. Hurra!




Dagen/natten endte, passende nok, med en lang diskusjon med en taxisjåfør rundt fordeler og ulemper ved agurkskiver på øynene mens man tar ansiktsmaske. Konklusjonen ble til slutt at han lot det passere at vi hadde sviktet på det estetiske og kulturelt forventede fordi det tross alt ville vært vanskelig å se på Downton Abbey samtidig. Fornuftig fyr.


...og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!