Lys i mørke

I disse Lucia-dager, er det koselig å lyse opp litt i kriker og kroker... Flaks, da, at jeg har skikkelig gode venner med skikkelig god smak. Kremsmak, kan vi si. Eller så kjenner de meg bare så godt at de vet at det er lurt å trekke'n litt ekstra langt?

Se bare hva som ble shoppet med fra bilferien (eller, strengt tatt: vin-ferien) til Harald og Cathrine:

 Nå kan jeg nyte det delikate mønsteret og de elegante formene hver dag! Er det tekanner, eller skal det forestille vannkanner til hobbygartnervirksomhet? Uansett er de en fryd for øyet på mørke desembermorgener og -kvelder!

Også i Psykosedyr-skogen dukker det opp små lyspunkter. Disse lotusblomstene kommer fra Kremmerhuset, og jeg liker at de gir varmgult lys selv om det er LED. Min indre pensjonist har egentlig lett panikk nå som glødepærene forsvinner, og har sett for seg en lett blåtonet LED-verden, kald og kjip. Men så kommer altså håpet i form av disse lotusblomstene, og jeg kan puste lettet ut.

Desember går fortere enn flytoget, og her i huset teller vi ned til ferie. Forventningen varmer godt i sjela. Nå er det under en uke igjen! Yeah! Jeg feirer med en kopp julete mens jeg er hjemme og passer syk katt...

Omtrent ikkeno' er så stakkarslig som en katt som har kommet hjem fra veterinæren. Det gjør vondt langt inni kattemammahjertet. Og så kan jeg le høyt i neste øyeblikk fordi den groggy klumsegangen og snublingen også er superkomisk. Men mest av alt må Kattepleier Kaniita må være oppmerksom, så ikke Melis skal falle ned trappen eller drukne i vannskåla.

Ikveld blir det pinnekjøtt for én her hjemme mens Snåsakokken er på julebord. Jeg setter nemlig alt inn på å spise masse norsk julemat før vi plutselig er "stuck" i frukten og de sunne fiskeretters land. Ikke annet å gjøre enn å spise lutefisk og rakfisk på hverdager, da. Vurderer en god batch multekrem en dag - til middag.

 

Første dag i resten av vårt (sam)liv

Juledyr som jeg er, har 1. desember alltid symbolisert noe viktig. Første dag med julekalender, første dag det er "lov" til å kjøpe julemarsipan i butikken eller begynne å pynte så smått hjemme. Planlegge pepperkakeborg/-tårn/-slott/-overraskelse. Minne meg selv på at det kanskje er en idé å begynne på julepresangene for å unngå stress (og glemme bort påminnelsen rett etterpå).

I år er alle ovennevnte punkter erstattet med to ting: Snåsakokken og jeg har vært samboere i et år! Hurra hurra! Og vi skal feire jul på Hawaii i år. Yeah!

Igår var altså vår store dag, men sjabre som vi er i formen om dagen feiret vi i ekte pensjoniststil, med romantisk kaffeslabberas på dagtid. På det "nye" retroserviset. Med adventsfarget brikke og greier, ingen skal si at jeg ditcher jula fullstendig. Kaken fra Bjølsen Bakeri het selvfølgelig "Kjærlighetskake", og måtte bli med hjem. De snedige markedsførerne der har meg rundt pekefinger'n må jeg innrømme... Snåsakokken fikk sitt sedvanlige store marsipankakestykke, med valnøtt denne gang. Med gjøkur i bakgrunnen var lykken komplett.

Det har vært et turbulent år med mye jobb, oppussing, flytting og sykdom, men det å bo sammen har vært en glede fra første øyeblikk. Ikke at vi alltid er enige ellerno', men overraskende ofte er vi faktisk det. Iallfall når det gjelder viktige ting. Og uviktige ting er jo nettopp uviktige, og dermed ikke nødvendig å legge mye krefter i. Vår felles skikkelig gode/dårlige humor gjør at vi ler godt og ofte, men ikke nødvendigvis sist eller best.

Viktigst akkurat nå er at vi hver dag setter så pris på å bo sammen at vi nesten sprekker. Og at vi gleder oss til neste år sammen, og året etter der, og etter der, og...

På en god andreplass kommer altså Hawaiituren. Julekalenderen er droppet i år, for hva er vel bedre enn å telle ned dag for dag til vi sitter på flyet til jevne 25 grader og nydelig natur, fisk og frukt, avslapning og eventyr? I hele fire uker skal vi slappe av og nyte et nytt sted, og hverandre. Nå skal det sies at Snåsakokken, som den gode vær-nerd-pensjonisten han er, rapporterte at temperaturen var helt nede i 23,7 grader her en dag, og til og med i overkant av 22 grader en natt, så det mulig vi må ta med noen varme klær.

Dette året kan jeg altså leve fint med å bytte ut julepynting med koffertpakking... Så har jeg ekstra god til til å planlegge neste års pepperkakebyggverk, som jeg allerede nå har skjønt at skal bli helt ekstraordinært, selv for meg.

Og nå skal vi fortsette gårdsdagens feiring der vi slapp igår, og gå ut og spise middag på vår lokale happyrestaurant. Snåsakokken + Kaniita = kremsamboere!

Ordnung muss sein

Om et syrom er brukbart i praksis eller ikke, er helt avhengig av at alle små og store dippedutter, redskaper og materialer er tilgjengelige. Ideelt sett sortert slik at de kan finnes på logisk vis, og aller helst synlige slik at de kan inspirere. En aldri så liten utfordring, altså...

Etasjefat er ikke bare til fyrstekake og cupcakes, men ypperlige til oppbevaring av småting! For ultimat oversikt hang jeg mine fra taket ved vinduet. Her er nemlig alle små, lette ting i konstant fare for katteangrep, og bør helst ikke ligge fremme. Bare spør nettbank-dingsen min, den har vært på adskillige utflukter under sofaer og mellom hyller. Nå kan kattene se, men ikke røre.

For andres øyne kan det se ut som alt stæsjet ligger hulter til bulter, men med min finurlige klisterhjerne og kategoriseringskløkt har jeg nå full kustus på hver enkelt ting helt ned til den minste krok eller knapp. Hurra!

Dette er selvfølgelig bare en brøkdel av alt som skal organiseres, men det er godt å være i gang. Stoffene ligger pent i skap og esker, neste prosjekt er glidelåser, bånd og perler...

Tante grønn, tante blå og andre tanter med kanter

Det har blitt i overkant mye arving i det siste, egentlig. Også fra mine besteforeldre har jeg fått en og annen ting, siden de har flyttet på sykehjem og ikke kunne ta med seg mer enn favorittmøblene og -gjenstandene.
 

Alderdom kan være stusselig hvis kroppen og hodet ikke henger med. Å ha ting jeg husker fra da besteforeldrene mine var "seg selv" og til stede, vekker minner fra mange gode år sammen. Denne "veggløperen" (noen som har en bedre betegnelse?) har jeg vært fascinert over siden jeg var liten. Jeg var nok en håndarbeidsspire allerede da, og kunne sette pris på vel utført arbeid.

Den passet perfekt mellom to dører her hjemme. En ellers kjip hvit flik av vegg, spiffet opp på null komma svisj! Neppe tilfeldig at disse damene med alle de fine kjolene henger rett ved inngangen til det aller-helligste kjole-tempelet?

Nå vet jeg ikke om jeg husker riktig, for ting man blir fortalt som barn sitter ikke alltid ordrett, men lurer på om det kan være min egen mor som sydde denne til besteforeldrene mine i presang. Eller kan det ha vært mormor? Jeg får gjøre min research og korrigere litt hvis jeg er helt på vidda.

Fin er den iallfall. Syns jeg, da. Et enkelt konsept egentlig, med trekanter som kjoler. Også har alle hatt. Ikke rart en mini-Kaniita kunne stirre i evigheter...

Mathall schmathall

Her i Oslo har vi endelig fått oss mathall! Yeah! Eller har vi egentlig det?

Når folk ellers i Europa skal til mathallen, er det underforstått for å handle inn til et måltid som skal preppes hjemme (eller i vekommendes egen restaurant). Når Oslofolket nå sier at de skal til Mathallen, er det oftest for å ta en øl, treffe venner, eller lunsje. Også tagger de hverandre på Facebook, og legger ved et bilde av en skummende halvliter.

Vidunderet heter i det minste "Mathallen", men åpner tidligst kl ti, og består stort sett av ulike cafétilbud. Kanskje den heller kunne hete "Lathallen", siden man slipper å tilberede maten selv?

Rett skal være rett, de har råvarer også, for oss tilberedningsglade. Mange skikkelig gode også, faktisk. Men relativt pricey, og stort sett ikke noe som man ikke kan få litt lengre opp i veien på Løkka, eller på Meny eller Ultra.

En liten fransk bod pekte seg ut som en av mine favoritter ganske kjapt, der hadde de blant annet flere oster jeg ikke har sett i andre spesialforretninger. Hit kommer jeg kanskje tilbake på shopping neste gang jeg forbereder ostefat.

Note to self: aldri dra til Mathallen på en lørdag igjen! I folkehavet blir du som en beklemt sjøkreps, og hvis du vil sette deg på en av de mange cafeene kan det hende du må slåss deg frem til en plass. Å skulle kunne kikke i ro og mak er det bare å gi opp i all trengselen, og med "lommetyvens mekka"-faktoren tatt i betraktning forsvinner siste fnugg av avslapning. Iallfall for meg.

Vi klarte til slutt å finne et bord, men da var det ikke vi som valgte stedet, men to ledige krakker som valgte oss. Så måtte vi pent spise ostefat, selv om det var den asiatiske tapasen som fristet mest denne testlørdagen.

Så: tror ikke egentlig Mathallen tilfører Oslo noe stort og viktig vi ikke hadde fra før. Men flere cafeer betyr flere sjanser til å finne nye favoritter. Klar, ferdig, test!

Pensjonistporselen og krydderkrise

Stadig dukker det opp arvede godbiter som ikke har fått sin plass i rampelyset her på bloggen. Gammelt servise er en av favorittene! Ingenting er komplett, og noen ting finnes det én eller tre av, men alt er fullt av sjarm og gjør meg glad.

 

Dette koselige serveringsfatet har allerede budt seg frem når jeg skal by på quiche, og har vist seg å være et ypperlig ostefat.

Det passet bra å finne en stor boks stølsrømme slik at noe av det koseligste pensjonistporselenet fikk kjørt seg.

Det var kun to av de dype asjettene, og tre flate. Sammen med fire små kopper utgjør de et supert team, og jeg kan kose meg med havregrøt og kaffe hver morgen... Men for den ultimate testen laget jeg altså rømmegrøt (Snåsakokken liker det ikke, så den var "dessverre" bare til meg, mmmm!).

Looking good? Men, hva er dette? Noe er galt...

 Ups! Vi prøver igjen.

Der ja! Nå snakker vi. Jeg forbinder rømmegrøt med slekta i Valdres. "No lyt dykk eta", sier de, og mener det så dønn alvorlig at du vet de blir fornærmet hvis du ikke tar minst tre porsjoner. "Etta va' gøtt" skal man da si, etter å ha takket for maten. Litt kvalm, men rømmegrøthappy.

De nye bollene ga helt klart riktig stølsfornemmelse, og er herved godkjent. At pepper- og kanelboksene er nesten klin like er ikke godkjent, dette er ikke første gang jeg har tatt feil nemlig... Vurderer å be dem installere varseltrekant på dem, eller gjøre den ene boksen rød.

Krydderkrisen gikk ikke umiddelbart over denne kvelden. Etter rømmegrøt-testen av det ene serviset, bestemte jeg meg nemlig for å bake rabarbrakake for å teste et til...

Jeg fulgte en oppskrift denne gangen, den så frisk og grei ut (du finner den her).

So far, so good. Den står en stund i ovnen. Det begynner å lukte deilig på kjøkkenet... Det lukter kake. Og...muskat? Ja. Det er muskat.

I denne kaken kunne man altså bruke malt ingefær eller kardemomme. Ikke vet jeg hvordan jeg klarte å bomme på dette, for de boksene er ikke like. Men men. På retrotallerkenen kom kaka til slutt, med en klatt vaniljekesam.

Og den smakte fortreffelig. Jeg har altså, uforvarende og på slumsete og uansvarlig vis, funnet opp en helt ny kake. Rabarbra og muskat er muligens den nye sort.

Midt i forvirringen kom ikke serviset særlig godt frem på bildet likevel. Man skimter det flotte retromønsteret og fargene, men kun så vidt. Men fortvil ikke, dette serviset har nemlig adskillig flere deler (men også dette er sjarmerende antallsujevnt. Fem kopper med åtte skåler, for eksempel), og dukker nok opp fremover også.

Konklusjon: se to ganger på krydderboksen (og oppskriften) før du putter det i/på maten. Og: rømmegrøt er ikke kvalmende etter bare én tallerken, men spiser du to kakestykker ikke lenge etter, blir du kvalm uansett, og kunne like gjerne spist enda mer rømmegrøt. Dersom den ikke hadde vært full av pepper.